Etter mange oppturer og gode resultater kommer som regel nedturen. Det fikk jeg erfare i gårsdagens birkebeinerritt.
Kroppen har vært bra helt siden etter NM og jeg hadde nok en gang ei god intervalløkt på onsdag denne uka. Forberedelsene har vært gode og utstyret har vært perfekt.
Fokuset før start var å sitte med i front over Skramstad og være minimum topp 10 inn i terrenget i djuposet. Vi passerte skramstad på 28.05 og det gikk fint uten å grave for dypt. Jeg manøvrerte meg fremover i feltet når vi nærmet oss djuposet og kom over brua som 5 mann.
Gjennom terrenget gikk det litt tregere, så mistet frontfeltet med ca 20 sek. Vi ble 6-7mann som ble samlet etterhvert og kampen om å komme seg opp igjen begynte. Så veldig svart på det da kjøreviljen var laber i gruppa. Heldigvis gikk det kun middels fort i front, så vi tok igjen gruppa rett før Øyungen . 2 min senere ser jeg flere ryttere bremse opp for en rytter fra tidligere startpulje og krasjen er Ikke til å unngå. Jeg får med meg at Bjørnstad også måtte smake på grusen. Jeg fikk meg en skikkelig trøkk i ansiktet og i venstre kneet. Smertene var så store at jeg måtte ha 10 min på sidelinjen før jeg klarte å se i hvilken tilstand sykkelen var. Toget var da gått forlengst og birken over for min del. Trilla rolig til Kvarstad og møtte sønnen min Jonas som stod og ventet på meg.
Birken er tydeligvis ikke min greie....
Joakim
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar